søndag 1. april 2018

Teater med stor t, klassisk musikk, ballett ... - steril perfeksjonisme for borgerskapet?



Da Molière, la Camargo og Mozart levde, fantes det ikke noe dannet publikum av 70-åringer fra nedre overklasse, deres veloppdragne barnebarn fra Barrat Due og en og annen venninnegjeng med stjerner i øynene fordi de har kommet seg inn til storbyen der klassisk musikk skal være like gjevt som en italiensk treretters ved Karl Johan. Med prosecco til, altså sjampanje og greier. Tvert i mot: Folk av alle samfunnslag buet over middelmådige skuespillere og kastet råtten frukt når de kjedet seg under musikkpremierer. I dag har folk begynt å kjede seg igjen og søker tilflukt i mobilen. Dét skulle de ikke ha gjort.


1. april ønsket meg velkommen til dagens kulturkamp da det i et avisinnlegg ble klaget over folks udannede oppførsel under en Verdi-fremførelse i en kirke i en tidligere hovedstad ikke så altfor langt unna oss. Nå er jo disse vanligvis så verbale breiflabbene kjent for å drukne om de eksempelvis forsøker seg på dykking, men å gi lyd fra seg under klassiske konserter, dét skal man altså ha seg frabedt. 

Ja, det er harry å for eksempel knuse vinglass og ha vibratoren, unnskyld; mobilvibreringen, på i kirkerommet. Noe annet er pålegges taushet fordi enkelte ikke klarer å konsentrere seg om en dødsviktig tone fordi det lyser i en skjerm noen benkerader unna dem. - Direktøren for Filharmonien understreker nettopp publikums taushet og passivitet som en form for medskapning:

"Medskaping i en slik kontekst forutsetter lydhørhet. Den klassiske musikken krever konsentrasjon hos utøverne og stillhet fra tilhørerne om fremføringen og lytteropplevelsen skal kunne bli hundre prosent vellykket. Det er ofte de ørsmå nyansene som avgjør om magien skapes." Men var ikke 16- og 1700-tallets publikum mer medskapende i sine adskillig ærligere tilbakemeldinger?

Jeg ønsker meg naturligvis ikke tilbake til råtten frukt og buing og forstår at nye duppeditter og omsider mer liberale skjenkeregler fra tiden før det store moralistskismet på 1800- og tidlig 1900-tallet krever en oppdatert etikette. I den nåtidige kan man tilsynelatende velge mellom to alternativer, dessverre: Den moralistiske: Å forby alt man ikke tør eller har råd til selv eller den kortsiktig egennyttige: Å gi blanke i alle andre fordi de bare er fremmede likevel. Dem som befinner seg i midten blir fanget mellom de hvithåredes evige "Hysj!" og den tyggisslafsende idiotens rastløse humping med foten når mobilbatteriet har gått tomt etter Candy Crush eller nettporno med lyden på, gudene vet hva.

Men dagens forestillinger om dannelse er ikke skrevet i sten, ei heller er de nevneverdig gamle. Den dannede borgerlighet begynte å ri samfunnet som en mare (for å bruke en egentlig ganske så vulgær metafor, men ovenfor visse kretser er dette veldig fristende) fra 1800-tallet av. Da ble mote noe feminint og fjollete og menn uniformerte inn i enkelt og nitristfarvet, da ble det fordømte pianoet utviklet til den formen det har i dag slik at man kunne maltraktere tidligmusikken inn til noe formelaktig og forutsigbart der utøveren plutselig ble til geniet, mens ballettdanserinner langsomt gikk fra å være prostituerte arbeiderklassejenter til pene piker som glir rett inn i den perfeksjonismen som i dag rir samfunnet vårt som om ikke en mare, så i hvert fall en tvangstrøye. Ro og orden, hygiene og edruelighet fulgte med på kjøpet.

Dermed glir 1800-tallets faktisk middelklassepregede dannelseskrav inn i en slags kulturell kanon,  og utgjør myten om et "før", ofte presentert som en idealtilstand og dermed klassisk i ordets rette forstand. Dengang hadde de typiske småborgerne den forfyllede arbeiderklassen under seg, det kaotiske folkehavet en måtte distingvere seg fra for å fortjene respekt fra overklassen. Trodde man. Det er bare å lese en hvilken som helst artikkel fra Tatler i dag - eller date en middels arving - så innser man at denne nok ikke er så velstriglet som universitetsutdannede strebere i samfunnslaget under gjerne tror. 

Men middelklassen har vokst seg enorm, blitt betydelig rikere og smeltet sammen med den lavere overklassen som den har blitt, utgjør den i dag gjerne det de kaller for kultureliten: Ikke bare de som velger ut hvilket forutsigbart stykke som skal fremføres, hvilken liksom-uforutsigbare scenografi som skal velges for å sprite den opp og gi et et egentlig gørrkjedelig segment et visst snev av avantgardisme, men ikke minst som kulturkonsumenter. Kvalifiserte kulturkonsumenter som bruker hele pausen på å whine over en sur tone eller noe med en oktavfeil ingen andre hørte og som derfor neppe aldri eksisterte, men som uavhengig av den generelle kvaliteten på konserten geniforklarer det hele med trampeklapp og da capos etterpå, her i Norge et rituale like formelaktig som ... Svanesjøen.

For noen år tilbake ble denne ballettklassisismens evige reprisesending aktualisert for et yngre og mer trendy publikum gjennom den sexy thrilleren Black Swan, en sunn påminnelse om det nevrotiske og egentlig uinteressante som ligger i perfeksjon, den ultimate kopieringen av andres idealer, og det ødeleggende, men ofte nødvendige i å omfavne mørket og opprøret. Opprøret, hører dere?

- Omtrent det eneste som faktisk skjer på en klassisk konsert i dag er at noen begynner å hoste, og det neppe på grunn av boblevann eller vitser på Jodel, men heller på grunn av den psykologisk ekstremt tørre atmosfæren i rommet. Ofte fungerer de enda bedre som sovemedisin enn en middels coldwave-konsert der alle kler seg likt og ikke fortrekker en mine når de ikke danser og knapt nok drikker øl engang. Fordelen med synthpop er imidlertid at man må stå og derfor ikke faller i søvn, med mindre man er en hest eller noe. Samtidig slipper en å bli kvalt av fru Finstasens orientalske parfyme som har stått i badeskapet siden 1950-tallet, altså dengang det var stil og alt det der. Den burde ha forblitt der.

Men et glass vin under et langdrygt Requiem hadde faktisk vært å foretrekke noen ganger allikevel. Helst med en deilig konfektbit til og kanskje en pikant, stille chatsamtale for å avtale resten av aftenen, om det ikke forstyrrer herskapet?

lørdag 31. mars 2018

Din guide til den norske magasinfloraen


Her er en liten gjettekonkurranse over magasinfloraen for spesielt jenter og kvinner her i Norge. Noen kan være nedlagt, men alt dette leses som oftest hos frisøren og eller på venteværelset likevel, så her eksisterer liksom levende og døde om hverandre, får en si. Hvem er hvem blant sjamporeklamer, shoppingguider og intime betroelser?

  1. "White Woman's Burden": "Skandinaviskinspirert spa-design på Azorene der du kan hylle deg selv som kvinne og puste med magen", med dette på neste side: "Lille Fatima ble voldtatt av onkelen som 4-åring og solgt på landsbymarkedet. Send penger til din lokale charity-kontakt på Snarøya nå, så lar han henne være i fred mens du får sinnsro og dermed unngår rynker." 
  2. "Shopoholiker.com": "Her er de überkule garderobeskapene til bloggevenninnene våre og en fremskrittsvennlig hijab på forsiden for å redde verden." 
  3. "LivetPåMiddagshøyden": "Vi har intervju med en utdatert kjendis og rynkekrem spesial. Det er jo slikt folk på 40+ interesserer seg for."
  4. "RundIKanteneLikevel": "Vi vil være litt mer edgy og street, derfor deler vi ut priser til ungjenter som skriver grammatikalsk ukorrekt om sminke og kjedeklær mot betaling." 
  5. "ÅlreitMenOverfladiskLikevel": "Vi har en jeansguide for at gjennomsnittsjenter skal se litt mindre feite ut blant alle våre retusjerte reklamer." 
  6. "OffisieltTidsskriftForKjerringer"; "Mer dekadente individer sukker når de blar gjennom de tørre, tynne sidene våre. Men kakeoppskriftene våre er bra." 
  7. "LittMerGlansetVekeblad": "Vi er nesten like kjedelige, men sidene er i hvert fall litt mer glansede siden vi setter mer pris på våre lesere som liksågodt kunne vært fra 1950-tallet. Hekling is the sh** fortsatt, men slik uttrykker vi oss jo ikke hos oss." 
  8. "TankerFraRekkehusistan": "Vi kan få enhver grå mus av en saksbehandler til å se ut som en fresh vaskedame på håret og klar for en svingom på Stena Line. Vi nøytraliserer looken med litt mer kulturell kleskapital som for eksempel Noa Noa og halvkjente, norske designere (Gudrun Sjöden i de tilfellene der folk heller ønsker å se ut som en keramiker eller flyktningetolk eller kanskje helst begge deler). 
  9. "CopyPaste.inc": "Vi er det eneste magasinet som tør å skrive om glitterkrem til vaginaen din, altså vulvaen. Til gjengjeld kopierer vi alt innholdet vårt fra SATC, unnskyld NYC." 
  10. "GuiltyPleasure": "Jeg er det eneste bladet som kun kjøpes for TV-guiden og som heller ikke leses andre steder enn på venteværelset når de andre pasientene ikke er til stede. Der rives det opp fra bordet av kvinner som hverken bryr seg om kjendiser eller kjoler, men som med skrekkblandet fryd går rett til de randomiserte terningkastene fra en person som ikke er biologisk disponert til å interessere seg for damekjoler uansett og som derfor gjør det."

søndag 31. desember 2017

Kjedelig person til bords? Prøv Selskapsroboten!

Vi har alle opplevd det marerittet å få en person til bords som kryssforhører deg med ymse standardspørsmål. Heldigvis kan en person uten personlighet lett automatiseres bort. Jeg har derfor funnet opp en liten robot som stiller alle spørsmålene for deg, som en slags norsk selskapskonversasjonsgenerator. Den er en enkel bordmodell som både er småspist og utfører de vanskelige spørsmålene på autopilot:

  1. Hvor kommer du fra?
  2. Hva jobber du med? 
  3. Evt. fulgt opp av Hvor lenge har du jobbet der? 
  4. Og til og med et Trives du der?
  5. Er du gift?
  6. Har du barn? Hvis ikke, genereres det taushet.
  7. Har du hund?
  8. Har du katt?
  9. Hvor bor du? 
  10. Trives du der? 
  11. Hvor mange kvadratmeter er det? 
  12. Eier eller leier du?
  13. Hvor har du hytte?
Man kan legge inn underliggende faktorer som økonomisk og kulturelt snobberi (spesielt viktig i hovedstaden), eller jordnærhet på de småstedene dette passer bedre (Driver du med jakt?). - Cluet er å finne ut hovedspørsmålet Er du normal?

PS: Hvis du svarer på en uventet eller frekk måte, stanser roboten opp. Det kan kanskje være liksågreit noen ganger.

torsdag 28. desember 2017

Nyttårsforsetter for voksne i sosiale medier

Siden nettet gjør tenkningen for oss og lister forenkler denne tenkningen, tør jeg foreslå noen nyttårsforsetter for en del voksne, spesielt på Facebook, som disse har overtatt nå:

1) Reserver kjedelige emner til kjedelige mennesker offline. Få bryr seg egentlig om andres dårlig komponerte, ikke hashtag-verdige bilder av barn, bikkjer og skrytete boligprosjekter. Litt mer originalitet, takk! #unfollow

2) Ikke dum ut egne barn i sosiale medier. Den yngre generasjon har faktisk mer nettvett enn sine foreldre for tiden.

3) Billedrammer er nok dessverre ansett som veldig harry, på linje med å plassere blinkende kulørte pærer på balkongen - og kosebamse-emoticons på chat. Og flagg og sort profilbilde er ikke engang last year i en verden der moralposering tross alt er viktigere enn moral.

4) Til en viss type kvinner (hint: Oslo vest, 40+): Ikke bruk filtere for å skjule rynkene. Vi vet de er der, mens dere fremstår som komplimentfiskere og egentlig like attraktive som noe fra byen plukket ut med tykke ølbriller. Falsk markedsføring er det jo også.

5) Kyssebilder? Ærlig talt! Slimhinnekontakt reserverer vi dem vi utfører denne slimhinnekontakten med.

6) Ikke skryt av hvilke kjendiser du har møtt/"festet med"/angivelig er venner med. Faren er stor for at vedkommende ikke engang husker deg. #LikeMoroÅSpørreHverGang

7) Facebook er ikke et sjekkested der opptatte/uattraktive/eldre uhindret kan kurtisere hvemsomhelst som er single/attraktive/yngre enn dem selv.

8) Ikke bagatelliser eller gjør narr av #metoo. Du vet aldri hvilke kvinnelige kunder, oppdragsgivere og potensielle samarbeidspartnere du i så fall mister. #ForsvarForTrondGiskeErHellerIkkeSåTrendyOmDagen

9) Klaging over Barnevernet eller det motsatte kjønn hjelper deg hverken ovenfor Barnevernet eller det motsatte kjønn.

10) Aldri, aldri skriv noe som kunne tenkes å provosere noen, så får du leve ditt online-liv i fred.