Da Molière, la Camargo og Mozart levde, fantes det ikke noe dannet publikum av 70-åringer fra nedre overklasse, deres veloppdragne barnebarn fra Barrat Due og en og annen venninnegjeng med stjerner i øynene fordi de har kommet seg inn til storbyen der klassisk musikk skal være like gjevt som en italiensk treretters ved Karl Johan. Med prosecco til, altså sjampanje og greier. Tvert i mot: Folk av alle samfunnslag buet over middelmådige skuespillere og kastet råtten frukt når de kjedet seg under musikkpremierer. I dag har folk begynt å kjede seg igjen og søker tilflukt i mobilen. Dét skulle de ikke ha gjort.
1. april ønsket meg velkommen til dagens kulturkamp da det i et avisinnlegg ble klaget over folks udannede oppførsel under en Verdi-fremførelse i en kirke i en tidligere hovedstad ikke så altfor langt unna oss. Nå er jo disse vanligvis så verbale breiflabbene kjent for å drukne om de eksempelvis forsøker seg på dykking, men å gi lyd fra seg under klassiske konserter, dét skal man altså ha seg frabedt.
Ja, det er harry å for eksempel knuse vinglass og ha vibratoren, unnskyld; mobilvibreringen, på i kirkerommet. Noe annet er pålegges taushet fordi enkelte ikke klarer å konsentrere seg om en dødsviktig tone fordi det lyser i en skjerm noen benkerader unna dem. - Direktøren for Filharmonien understreker nettopp publikums taushet og passivitet som en form for medskapning:
"Medskaping i en slik kontekst forutsetter lydhørhet. Den klassiske musikken krever konsentrasjon hos utøverne og stillhet fra tilhørerne om fremføringen og lytteropplevelsen skal kunne bli hundre prosent vellykket. Det er ofte de ørsmå nyansene som avgjør om magien skapes." Men var ikke 16- og 1700-tallets publikum mer medskapende i sine adskillig ærligere tilbakemeldinger?
Jeg ønsker meg naturligvis ikke tilbake til råtten frukt og buing og forstår at nye duppeditter og omsider mer liberale skjenkeregler fra tiden før det store moralistskismet på 1800- og tidlig 1900-tallet krever en oppdatert etikette. I den nåtidige kan man tilsynelatende velge mellom to alternativer, dessverre: Den moralistiske: Å forby alt man ikke tør eller har råd til selv eller den kortsiktig egennyttige: Å gi blanke i alle andre fordi de bare er fremmede likevel. Dem som befinner seg i midten blir fanget mellom de hvithåredes evige "Hysj!" og den tyggisslafsende idiotens rastløse humping med foten når mobilbatteriet har gått tomt etter Candy Crush eller nettporno med lyden på, gudene vet hva.
Men dagens forestillinger om dannelse er ikke skrevet i sten, ei heller er de nevneverdig gamle. Den dannede borgerlighet begynte å ri samfunnet som en mare (for å bruke en egentlig ganske så vulgær metafor, men ovenfor visse kretser er dette veldig fristende) fra 1800-tallet av. Da ble mote noe feminint og fjollete og menn uniformerte inn i enkelt og nitristfarvet, da ble det fordømte pianoet utviklet til den formen det har i dag slik at man kunne maltraktere tidligmusikken inn til noe formelaktig og forutsigbart der utøveren plutselig ble til geniet, mens ballettdanserinner langsomt gikk fra å være prostituerte arbeiderklassejenter til pene piker som glir rett inn i den perfeksjonismen som i dag rir samfunnet vårt som om ikke en mare, så i hvert fall en tvangstrøye. Ro og orden, hygiene og edruelighet fulgte med på kjøpet.
Dermed glir 1800-tallets faktisk middelklassepregede dannelseskrav inn i en slags kulturell kanon, og utgjør myten om et "før", ofte presentert som en idealtilstand og dermed klassisk i ordets rette forstand. Dengang hadde de typiske småborgerne den forfyllede arbeiderklassen under seg, det kaotiske folkehavet en måtte distingvere seg fra for å fortjene respekt fra overklassen. Trodde man. Det er bare å lese en hvilken som helst artikkel fra Tatler i dag - eller date en middels arving - så innser man at denne nok ikke er så velstriglet som universitetsutdannede strebere i samfunnslaget under gjerne tror.
Men middelklassen har vokst seg enorm, blitt betydelig rikere og smeltet sammen med den lavere overklassen som den har blitt, utgjør den i dag gjerne det de kaller for kultureliten: Ikke bare de som velger ut hvilket forutsigbart stykke som skal fremføres, hvilken liksom-uforutsigbare scenografi som skal velges for å sprite den opp og gi et et egentlig gørrkjedelig segment et visst snev av avantgardisme, men ikke minst som kulturkonsumenter. Kvalifiserte kulturkonsumenter som bruker hele pausen på å whine over en sur tone eller noe med en oktavfeil ingen andre hørte og som derfor neppe aldri eksisterte, men som uavhengig av den generelle kvaliteten på konserten geniforklarer det hele med trampeklapp og da capos etterpå, her i Norge et rituale like formelaktig som ... Svanesjøen.
For noen år tilbake ble denne ballettklassisismens evige reprisesending aktualisert for et yngre og mer trendy publikum gjennom den sexy thrilleren Black Swan, en sunn påminnelse om det nevrotiske og egentlig uinteressante som ligger i perfeksjon, den ultimate kopieringen av andres idealer, og det ødeleggende, men ofte nødvendige i å omfavne mørket og opprøret. Opprøret, hører dere?
- Omtrent det eneste som faktisk skjer på en klassisk konsert i dag er at noen begynner å hoste, og det neppe på grunn av boblevann eller vitser på Jodel, men heller på grunn av den psykologisk ekstremt tørre atmosfæren i rommet. Ofte fungerer de enda bedre som sovemedisin enn en middels coldwave-konsert der alle kler seg likt og ikke fortrekker en mine når de ikke danser og knapt nok drikker øl engang. Fordelen med synthpop er imidlertid at man må stå og derfor ikke faller i søvn, med mindre man er en hest eller noe. Samtidig slipper en å bli kvalt av fru Finstasens orientalske parfyme som har stått i badeskapet siden 1950-tallet, altså dengang det var stil og alt det der. Den burde ha forblitt der.
Men et glass vin under et langdrygt Requiem hadde faktisk vært å foretrekke noen ganger allikevel. Helst med en deilig konfektbit til og kanskje en pikant, stille chatsamtale for å avtale resten av aftenen, om det ikke forstyrrer herskapet?
